Fine Universitas!

Siri, forføreren

«Hvis dere føler at det er noe som ikke helt stemmer, er det fordi de fleste sangene mine er skrevet når det er grått og slapsete ute, og alt bare er helt dritt.» Jenta med det lange skjørtet smiler småbeskjedent fra scenen. Det er ikke akkurat drittvær. Den innpåslitne sola skaper heller en herlig kontrast til de dunkle tekstene Siri Nilsen fremfører i sitt perfeksjonerte toneleie. Det hersker liten tvil om at det musikalske gehøret ligger i blodet, og hun viser hvor elegant hun har overtatt stafettpinnen etter sin far, Lillebjørn.

Siri mestrer den vanskelige oppgaven å ha intim kontakt med publikum på Øyas største og mest upersonlige scene. Man føler etter hvert at man lærer henne å kjenne, der hun står med banjoen over skulderen og myser mot skarpe solstråler.

Selskap har hun også, av strykere, syngedamer og trommisen fra Montée – en gjeng som ser ut til å være så scenevante, at du skulle tro de hadde teselskap der oppe. Bongotrommer, cello og Siris banjo er fargerike innslag i en uhøytidelig og sjarmerende opptreden. Publikum er med på leken og fyller det meste av plassen fra Enga til ruinene.

Det er mangfoldet i lydbildet som preger Nilsen-opplevelsen: Det uskyldige og søte er det man griper først fatt i, men hører man etter, er tekstene nakne og dystre; skildringene er enkle, men beskrivende; stemmen er skjør, samtidig som den er kraftfull. Det er herlig å småsove på gresset til denne konserten, og det blir dessuten bevist at gåsehud kan oppstå i stikkende sol.

idamhes@universitas.no

 

 

Share

Fin anmeldelse fra svenske Möllan.nu

Siri Nilsen Foto: Ariel Blomqvist

Foto: Ariel Blomqvist

4/5

När Siri Nilsen intar engascenen på fredagseftermiddagen sitter de flesta runtom i gräset och mest tar det lugnt. Men låt efter låt lockar fler och fler människor och till slut blir hon själv så förvånad att hon bara skrattar åt antalet människor som dykt upp för att se henne. Hon blandar ukelele, gitarr, piano med ett kompband från och till. Något som inte förändras i någon låt är dock hennes röst, som kristallklart erövrar hela festivalområdet.

De första låtarna kanske man distraheras av att ett metalband köttar på någonstans långt bort, men man är snabbt tillbaka när nästa låt börjar.

Hon nämner i mellansnacket att hon skrivit de flesta låtarna antingen i november eller februari och att det känns konstigt att spela det under skinande sol och 22 grader varmt Oslo. För publiken spelar det ingen roll. Det är musik som hade passat i alla sammanhang. Musiken kan ofta vara farligt nära en gullighetsgräns, men det är ett diskret mörker i musiken som gått in genom bakdörren och ser till att allting håller sig balanserat.

För visst, det är väl intrycket man kan få när man hör att det här är en jättesöt norsk tjej som med ukelele sjunger på norska. Men det här var helt enkelt så mycket mer än så. Hela bandet är oerhört tighta och som frontkvinna tar Siri varken för lite eller mycket plats. En klockren eftermiddagsspelning.

 

Joseph Pollack, Möllan.nu

Share

Uncut og Clash

En flott anmeldelse i det engelske musikkbladet Uncut!

Siri Nilsen rewiev in British Uncut music magazine

 

og et intervju om «the Norwegian invasion» i Clash.

Her er et utdrag:

«Of course, success in the UK comes with a caveat – that is, to make it in the mono-lingual British market, you must sing in English. Successful Norwegian artists such as Ana Garbarak, Silje Nes, Susanna Wallumrød , Hukkelberg and Hval all record predominantly in English. Cue the arrival of Siri Nilsen, alt-folk artist who refuses to bend to this convention and whose last album was recorded almost entirely in Norwegian:

“When I was younger, I missed being able to hear music from my own time in my own language, so it felt natural for me to start writing my songs in Norwegian. I feel that I can express more nuances in the language I use in my everyday life. Some people might say that Norwegian is not a very musical language, but I think that’s an advantage, as it lets me concentrate more on the meaning of the words rather than on the sounds themselves. I think each language has its own way of being poetic. And I think Norwegian is very beautiful in its own way.”

Despite awed reviews from those sections of the British press brave enough to take on the album, Alle Snakker Sant (‘They All Speak The Truth’), Nilsen is pragmatic about finding success outside of Norway: “There are still a few more people speaking English than Norwegian in the world, oddly enough! But I’ve been surprised to see interest from all corners of the world, though, so maybe it’s not impossible to have an audience outside of Norway.”

For Nilsen, it is a particular combination of the environmental and the social that is responsible for the recent burst of creativity in her native land: “We have long, dark, cold winters, so either you get depressed or you write songs – or both. And a lot of people go out to concerts to listen to live music. We have a very high ratio of concerts in relation to our small population…the scene is very diverse. I do think there’s a sense of young Norwegian musicians forming a new identity now, being more confident in their own voice and style. There’s a lot happening.”

There certainly is, and one of the striking things about what’s happening, from a British perspective, is how it seems to be spearheaded by women. Is this true?

“There are many interesting male musicians as well! Like Jens Carelius, Kråkesølv, Jarle Bernhoft, Lidolido and so on. But it might be a reaction to a long period of time when there were very few women appearing as solo artists in Norway. I know that I missed music to identify with when I was younger, and that’s why I started to write my own. Probably other Norwegian women did as well.”

Interesting times indeed. It seems that a growing avant-garde scene in Norway and burgeoning confidence among female artists has dovetailed with a growing appetite in the UK for music that isn’t ‘easy’ or instantly accessible. Having grown accustomed to hearing music entirely in English, it might be time to realise just how much we’re missing out on. Perhaps we Brits are finally ready to be invaded.

Words by Theresa Heath»

Share

Cornflakes og Bergman bizarreness

Gøy å lese en engelsk anmeldelse – Siri Nilsen – Alle Snakker Sant av et album på norsk!

The line of best fit vet ikke helt hva jeg synger om:

«…it’s perfectly possible that Nilsen is actually singing about how luxurious the cornflakes she had that morning are: I have no idea.»

Men med assosiasjoner til Regina Spektor, Adele og ikke minst Ingmar Bergmans «Scandinavian bizarreness» ender det heldigvis med Norwegian love.

«Essentially then, Alle Snakker Sant is an album all about a voice, and a lovely voice it is too. No matter what it’s singing, desolate and pained or hopeful and sanguine, the songs are beautiful and easy on the ears but with enough dark underpinnings and pulsing weird instrumentation to maintain interest. Not an album that will be to everyone’s taste, for sure, but one that, given a little time, some might just fall into Norwegian love with.»

Share

Takk!

Takk til alle som har kommet på konserter i det siste! Etter konserten på John Dee i går har disse anmeldelsene dukket opp:

«Hun leverer fra første låt, med en stemme som kunne smeltet et hvert hjerte… Dessverre finnes det få som lager musikk som dette i dag. De rolige og fengende melodiene, med norsk tekst, skaper noe helt unikt som ikke eksisterer hos noen andre artister i Norge idag.» – PåNå.no

5/6 «Med en ukulele og en stemmeprakt uten sidestykke sjarmerte Siri Nilsen et fullstappet John Dee… Det er tydelig at musikken lever både i ryggmargen og blodårene til den sjarmerende, lille damen.. Det er få visepopsangere – om i det hele tatt noen – som er i nærheten av å tangere Nilsen akkurat nå.» – Gaffa.no

5/6 «Siri sjarmerte stort. Det ble mer trøkk og låtene kledde et fullt band med dyp cello, drivende tunge trommer, og Siri Nilsens fabelaktige stemmekraft fikk mer rom å leke seg på.» – Skjerioslo.no

Veldig koselig å lese så fine ord! Og det varmer ekstra å lese hva publikum sier her og her! Takk!

Bilder fra konserten finnes her, her og her.

Gleder meg til å spille mer utover februar og mars!

Foto: Ole Kristiansen.

Share

Anbefaling i The Guardian

Hyggelig fra The Guardian:

«The title track from the American-Norwegian singer’s excellent new album is, like the rest of the record, sung in Norwegian. But you don’t need to understand a word to appreciate what a gorgeous slice of peppy folk-pop this is.» Chris Salmon, The Guardian

Passer bra når «Alle snakker sant» skal lanseres i England til våren :-)

Share