Jeg spiller på årets OverOslo festival på Grefsenkollen 21 juni! Selv om de har feilstavet navnet mitt på plakaten. De gjør opp for det ved å sette meg på samme scene som Kaizers, Katzen og Lemâitre! :-)
OverOslo – Grefsenkollen
Svar
SPOT Festival
Ser veldig fram til å opptre på SPOT Festival i Aarhus 3/5!
Skal framføre tre sanger med fullt strykeorkester, arrangert av fantastiske Mette Dahl Kristensen, fra Who Killed Bambi?. Deler scenen med Søren Huss og Mariam the Believer.
Fra festivalens hjemmeside: «Projektet tæller udover de tre prominente sangere også den grafiske designer Michael Hansen, 30-40 konservatoriestuderende og dirigenten for Danmarks Ungdomsensemble, Morten Ryelund. Derudover vil et mindre filmhold, en fotograf og en lydtekniker dokumentere koncerten på SPOT.»
Portrett i TONO-Nytt
Både journalist og fotograf har vært snille med meg i månedens TONO-nytt. Jeg ser mye trøttere ut om dagen, og klarer egentlig bare formulere kvarte setninger.
Rock-a-rolla
Live fra Rockefeller Music Hall
10. August slapp jeg mitt første live-album med opptak fra konserten min på Rockefeller i mars. Den er tilgjengelig på Wimp og etter hvert også i andre digitale kanaler.
Øya 2012 Siri Nilsen live
Fine Universitas!
Siri, forføreren
«Hvis dere føler at det er noe som ikke helt stemmer, er det fordi de fleste sangene mine er skrevet når det er grått og slapsete ute, og alt bare er helt dritt.» Jenta med det lange skjørtet smiler småbeskjedent fra scenen. Det er ikke akkurat drittvær. Den innpåslitne sola skaper heller en herlig kontrast til de dunkle tekstene Siri Nilsen fremfører i sitt perfeksjonerte toneleie. Det hersker liten tvil om at det musikalske gehøret ligger i blodet, og hun viser hvor elegant hun har overtatt stafettpinnen etter sin far, Lillebjørn.
Siri mestrer den vanskelige oppgaven å ha intim kontakt med publikum på Øyas største og mest upersonlige scene. Man føler etter hvert at man lærer henne å kjenne, der hun står med banjoen over skulderen og myser mot skarpe solstråler.
Selskap har hun også, av strykere, syngedamer og trommisen fra Montée – en gjeng som ser ut til å være så scenevante, at du skulle tro de hadde teselskap der oppe. Bongotrommer, cello og Siris banjo er fargerike innslag i en uhøytidelig og sjarmerende opptreden. Publikum er med på leken og fyller det meste av plassen fra Enga til ruinene.
Det er mangfoldet i lydbildet som preger Nilsen-opplevelsen: Det uskyldige og søte er det man griper først fatt i, men hører man etter, er tekstene nakne og dystre; skildringene er enkle, men beskrivende; stemmen er skjør, samtidig som den er kraftfull. Det er herlig å småsove på gresset til denne konserten, og det blir dessuten bevist at gåsehud kan oppstå i stikkende sol.
idamhes@universitas.no
Fin anmeldelse fra svenske Möllan.nu
Foto: Ariel Blomqvist
4/5
När Siri Nilsen intar engascenen på fredagseftermiddagen sitter de flesta runtom i gräset och mest tar det lugnt. Men låt efter låt lockar fler och fler människor och till slut blir hon själv så förvånad att hon bara skrattar åt antalet människor som dykt upp för att se henne. Hon blandar ukelele, gitarr, piano med ett kompband från och till. Något som inte förändras i någon låt är dock hennes röst, som kristallklart erövrar hela festivalområdet.
De första låtarna kanske man distraheras av att ett metalband köttar på någonstans långt bort, men man är snabbt tillbaka när nästa låt börjar.
Hon nämner i mellansnacket att hon skrivit de flesta låtarna antingen i november eller februari och att det känns konstigt att spela det under skinande sol och 22 grader varmt Oslo. För publiken spelar det ingen roll. Det är musik som hade passat i alla sammanhang. Musiken kan ofta vara farligt nära en gullighetsgräns, men det är ett diskret mörker i musiken som gått in genom bakdörren och ser till att allting håller sig balanserat.
För visst, det är väl intrycket man kan få när man hör att det här är en jättesöt norsk tjej som med ukelele sjunger på norska. Men det här var helt enkelt så mycket mer än så. Hela bandet är oerhört tighta och som frontkvinna tar Siri varken för lite eller mycket plats. En klockren eftermiddagsspelning.
Takk, Øya!
Tusen takk for meg, Øya! Var helt fantastisk å få spille for dere i gnistrende solskinn på fredag.
Anmeldelsene sa bl.a:
5/6 «Hun får vist fram hvilken nydelig stemme hun har, og spesielt på «Stille Vann» imponerer hun stort. Vi har bare sett starten på det som kan bli en riktig bra artist.» Eirik Aimar Engebretsen, Aftenposten
4/6 «Siri Nilsen er allerede i ferd med å meisle ut sin helt egen, personlige stil – en fascinerende krysning av melankolsk, sårbar sødme og indre styrke, alt konkretisert via enkle og direkte, men gode tekster og et lydbilde som aldri ligger midt i gata…«Hvor skal du gå» spør Siri Nilsen avslutningsvis etter en liten, men svært hyggelig time denne fredags formiddagen.
Svaret er enkelt; videre fremover, med hevet hode.» Stein Østbø, VG
«Det er noe naturlig og utilgjort ved hele henne enten hun synger eller snakker. Den samme åpenheten preger musikken hennes. Enkle, men overbevisende arrangementer og iørefallende melodier åpner for at vi som publikum kan vie tekstene hennes fullt fokus. Og tekst er noe Siri Nilsen virkelig kan.» Linnéa Haug, AktiviOslo
4/6 «Siri Nilsen har et eget blikk for de slående enkle tekstformuleringene, på samme måte bygger hun opp låtene rundt oppfinnsomme rytmefigurer og original instrumentering. Låtene utvikler seg fra plate til scene, uten å miste særpreg, tvert imot: Siri Nilsen høres stadig mer ut som seg selv.» Bernt Erik Pedersen, Dagsavisen
Uncut og Clash
En flott anmeldelse i det engelske musikkbladet Uncut!
og et intervju om «the Norwegian invasion» i Clash.
Her er et utdrag:
«Of course, success in the UK comes with a caveat – that is, to make it in the mono-lingual British market, you must sing in English. Successful Norwegian artists such as Ana Garbarak, Silje Nes, Susanna Wallumrød , Hukkelberg and Hval all record predominantly in English. Cue the arrival of Siri Nilsen, alt-folk artist who refuses to bend to this convention and whose last album was recorded almost entirely in Norwegian:
“When I was younger, I missed being able to hear music from my own time in my own language, so it felt natural for me to start writing my songs in Norwegian. I feel that I can express more nuances in the language I use in my everyday life. Some people might say that Norwegian is not a very musical language, but I think that’s an advantage, as it lets me concentrate more on the meaning of the words rather than on the sounds themselves. I think each language has its own way of being poetic. And I think Norwegian is very beautiful in its own way.”
Despite awed reviews from those sections of the British press brave enough to take on the album, Alle Snakker Sant (‘They All Speak The Truth’), Nilsen is pragmatic about finding success outside of Norway: “There are still a few more people speaking English than Norwegian in the world, oddly enough! But I’ve been surprised to see interest from all corners of the world, though, so maybe it’s not impossible to have an audience outside of Norway.”
For Nilsen, it is a particular combination of the environmental and the social that is responsible for the recent burst of creativity in her native land: “We have long, dark, cold winters, so either you get depressed or you write songs – or both. And a lot of people go out to concerts to listen to live music. We have a very high ratio of concerts in relation to our small population…the scene is very diverse. I do think there’s a sense of young Norwegian musicians forming a new identity now, being more confident in their own voice and style. There’s a lot happening.”
There certainly is, and one of the striking things about what’s happening, from a British perspective, is how it seems to be spearheaded by women. Is this true?
“There are many interesting male musicians as well! Like Jens Carelius, Kråkesølv, Jarle Bernhoft, Lidolido and so on. But it might be a reaction to a long period of time when there were very few women appearing as solo artists in Norway. I know that I missed music to identify with when I was younger, and that’s why I started to write my own. Probably other Norwegian women did as well.”
Interesting times indeed. It seems that a growing avant-garde scene in Norway and burgeoning confidence among female artists has dovetailed with a growing appetite in the UK for music that isn’t ‘easy’ or instantly accessible. Having grown accustomed to hearing music entirely in English, it might be time to realise just how much we’re missing out on. Perhaps we Brits are finally ready to be invaded.
Words by Theresa Heath»